Jim's Combo: "Tune Up!" (Sverige 2010)
TUNE UP RECORDS / TUR01 Spår Pris

Tillbaka till artistens sida
1) Ding Ding Diddy
2) Flood
3) Tune Up
4) A Woman Like That
5) Can't Quit
6) Ride 'Em On Down
7) Lonesome Whistle Blues
8) Plaything
9) Something You Need
10) Pokerface
11) Walked All Night
12) You Don't Love Me
13) Good As Gold
SEK 129:-
 
 
 
 
 

Det enkle er ofte det beste
Godbit fra denne gjengen, som har skrudd sammen noe så enkelt som en svingende og rockende bluesplate uten fiksfakseri.
Av Thomas Andersen i www.groove.no

Siste digge plate fra den svenske bluesjungelen er denne herlige, upretensiøse utgivelsen fra Jim's Combo, med tilhørighet i Gøteborg-traktene. Jeg gjentar meg selv når jeg sier jeg er i nesegrus beundring for alle de kule bandene som svenskene disker opp med innafor blues og rockabilly, men det er virkelig utrolig imponerende. Når det er sagt, så er ikke Jim's Combo nykommere i ordets rette forstand. Bandet er satt sammen for ikke så lenge siden, men de fleste medlemmene har lang fartstid.

Trommis og inspirasjon for bandets navn er Jim Ingvarsson, og han kan vel nesten kalles en institusjon i svensk blues etter å ha spilt i band som Instigators, Bluebirds, Paul & The Blue
Delivery og med Sven Zetterberg i flere tiår. Bassist Mikael Fahleryd er i samme kategori, og faktum er at Ingvarsson og Fahleryd har fartstid sammen fra både Instigators og Zetterbergs band, så her snakker vi om en rytmeseksjon som er sveiset sammen ved hofta. Vokalist Stefan Dafgård har også fartstid med Ingvarsson, og da fra den siste versjonen av Instigators.

Den eneste som er ny, hvert fall for meg, er gitarist og vokalist Martin Abrahamsson, men det skulle man ikke tro på modenheten i spillet hans. For han er platas kanskje største overraskelse, med et arsenal av riff, soloer og varierte spillestiler som virkelig imponerer. Og hva slags spillestiler snakker vi om? Jo, det er fristende å dra paralleller til gode, gamle Fabulous Thunderbirds. Selv blir jeg mistenksom når folk referer til T-Birds, for det er ofte et forenklet sekkebegrep for band som spiller variert blues og rock, ofte med litt tempo og trøkk. Dessverre brukes sammenligningen ofte om triste band som forsøker å spille som T-Birds uten hell.

For T-Birds er jo så mye, mye mer enn bare et bluesband som kan spille nesten alle former for blues, og det er Jim's Combo også. Det er nemlig ikke enkelt å bevege seg så problemfritt innafor et utvidet bluesbegrep som det denne gjengen gjør. Det kreves et enormt spenn i rytmespillet og ikke minst en stor forståelse av de ulike undersjangernes særpreg. Og det har Jim's Combo.

Fra Ding Dong Diddy med sin komplekse oppbygning og medrivende jungelrytmer, Delta/Chicago- blues i Flood, hoppende gal rock 'n' roll som i Tune Up, svingende T-Bone Walker-aktig vestkyst- blues som i A Woman Like That, Plaything og Good As Gold, Texas-shuffle som i Ride 'Em On Down og BB King i You Don't Love Me.

Det morsomme er at alt er bra på denne plata. Det er banna bein ikke et svakt spor og derfor meningsløst å trekke frem enkeltlåter, selv om jeg er veldig glad i de svingende sakene. Det skal også nevnes at brorparten av låtene er skrevet av bandet selv, og da Dafgård primært. Noe annet som er veldig bra er at vi jo snakker om fire karer som skaper alt, og når man spiller denne type svingende blues, er det som regel blåsere og piano involvert, men her svinger det helt vilt med bare det sykt tette kompet, en alltid smakfull gitar og mye fett munnspill.

I tillegg skal det nevnes at Dafgård etter min mening er en av Skandinavias beste bluessangere og låtskrivere. Abrahamsson har jeg nevnt allerede som en særdeles hyggelig overraskelse. Mannen høres nesten mer ut som Jimmie Vaughan enn Jimmie selv nå for tiden. Han kan i tillegg svinge grusomt, med fete riff og oppfinnsom rytmegitar, så dette er et funn for bluesen i Sverige. Pass på Patrik Carlsson, for denne mannne er ute etter deg!

Jeg velger å gi Tune Up karakter 6, selv om det ikke er noe moderne mesterverk sånn sett. Men det er så ujålete, kompromissløst og ikke minst ærlig at det fortjener en såpass god karakter. Det kan ikke gjøres veldig mye bedre i dette formatet, og slike band hører man nesten ikke lenger.

Før var det mange av dem, men nå for tiden er det pokker ikke mange igjen av de hardtarbeidende små bluesbandene som kan få en hvilken som helst pub til å svinge som tjusan uten å ty til tjuvtriks som bluesrock og rølp.